Hjem
Søk
    Totalt
    Totalsum ordre
    0,-
    Peter Kates
     
     
    Peter Kates er solo slagverker i Bergen Filharmoniske Orkester. Som Zildjian and Pearl Concert Percussion artist er Peter Kates ofte brukt som foredragsholder og clinic artist for Zildjian i Europa og USA. 
     
    Les mer om Peter Kates under denne intervjuet som vi har funnet på BFO sin hjemmeside:
     
     
    Navn: Peter Kates
    Tittel: Gruppeleder slagverk
    Alder: 49
    Instrument: Slagverk
    Hvor mange år i orkesteret: 24
    Er fra: USA
    Bor: Møhlenpris
     
    Hva er din beste konsertopplevelse?

    Den kom i 2007, da orkesteret dro på sin første USA-turné på førti år.  For meg var høydepunktet konserten i Carnegie Hall. Jeg ble født i New York, og både studerte og arbeidet der i ti år før jeg flyttet til Bergen. Orkesteret var elektrisk den kvelden og fikk en fantastisk mottakelse av New Yorkerne. «The orchestra rocked the house!». Jeg hadde både familie og tidligere kolleger blant publikum også. De ble slått over ende. Jeg var så stolt over orkesteret på hele turneen, men konserten i Carnegie Hall var i en klasse for seg.

    Hvor finner du/hvem er din største inspirasjonskilde?

    «Wow, det er et orkester med stort potensiale», sa mine kolleger i New York da jeg for 20 år siden fortalte dem at jeg ville flytte til Bergen for å spille i orkesteret der. Jeg mener at orkesteret har jobbet ekstremt bra de siste årene for å oppnå den internasjonale status det nyter i dag. Den største inspirasjonen for meg har vært å få være en del av denne utviklingen. Nettopp det tenker jeg på hver dag på jobb. 

    Øyeblikket du husker spesielt godt?

    Da jeg var 14 år gammel tok min mor meg med for å høre Buddy Rich og hans storband. Jeg hadde lyttet til hans innspillinger så lenge jeg kan huske. Jeg så ham også på TV noen ganger. Han var min helt. Men denne gangen fikk jeg oppleve ham live, og jeg husker hvert eneste øyeblikk fra konserten, til og med duften av hva bandet røkte da jeg gikk om bord på bussen for å få autografen hans etter konserten. Buddys autograf henger nå i slagverkrommet i Grieghallen.

    Hvorfor ble du musiker?

    Under hele min oppvekst var jeg omgitt av musikk. Min mor studerte klaver og direksjon og er musikklærer. Pianoelever kom og gikk i huset vårt hele tiden. Min bestefar var pianist og leder for et jazzorkester. Han spilte inn for plateselskapet RCA. Jeg hadde altså alt dette fra jeg var helt ung.

    Seks år gammel begynte jeg å spille blokkfløyte og piano, og tok til med trommer i tredje klasse, da det ble et tilbud på skolen. Min formelle utdanning begynte da jeg var 14 år gammel og jeg studerte med en slagverker i Boston Symphony Orchestra. Som sekstenåring visste jeg hva jeg ønsket å holde på med. «How cool is that? To make a living playing the drums?» 

    Kan du fortelle om veien til Bergen Filharmoniske Orkester?

    I 1989, da jeg var i ferd med å avslutte mitt masterstudium ved Juilliard School of Music, ble jeg kontaktet av Per Brevig, solotrombonist ved Metropolitan Opera. Per dirigerte et brassensemble på Juilliard som han skulle ta med seg på en turné til Norge, deriblant en konsert på Festspillene. Jeg ble umiddelbart slått av hvor vakkert Norge var, og i særlig grad den tilknytning jeg følte til Bergen, hvor en lokal slagverkstudent tok meg med til Grieghallen der jeg fikk møte mine fremtidige kolleger.

    Jeg ble da informert om et forestående prøvespill for soloslagverker i Bergen Filharmoniske Orkester. De ga meg prøvespillrepertoaret og jeg fløy tilbake til New York dagen etter. Umiddelbart etter ankomst der stakk jeg innom et reisebyrå, kjøpte en flybillett, oppsøkte øverommet for en «all-nighter» og satt på fly tilbake til Bergen i løpet av 40 timer. Selv om det tok flere år før jeg ble fast ansatt, våkner jeg opp hver dag og tenker at jeg er den heldigste gutten i verden som får arbeide i et så flott orkester i verdens beste lille by. 

    Har du en favorittkomponist?

    Jeg har faktisk ikke en favorittkomponist, men min foretrukne musikalske periode går fra senromantikken og impresjonismen til samtidens musikk. Komponister som Mahler, Richard Strauss, Debussy, Ravel, Stravinskij og Bartók. Det som fascinerer meg er bruddet med tradisjonell tonalitet og form. 

    Hva er det beste med jobben din?

    Det beste med jobben min i orkesteret er den kreative prosessen når vi hver uke arbeider frem et nytt program i fellesskap. Jeg har slik en utrolig flott slagverksgruppe med sin særegne kombinasjon av energi og erfaring som fungerer godt sammen. Jeg tror at det å ha kolleger som også er mine venner, gjør jobben enda bedre.

    Hvor mye øver du?

    Tidlig hver morgen går jeg til Grieghallen for å øve før orkesterprøven begynner. Jeg øver også flere timer i helgene, og enkelte kvelder. I dette inngår også tid til å studere noter og stemmer.

    Det å forberede seg til prøver stiller andre krav til perkusjonister enn til andre musikere i orkesteret; nye program hver eneste uke betyr at stemmer må fordeles til slagverkerne etter hvilket instrument de skal spille. Instrumentene må klargjøres og plasseres på scenen i løpet av morgenen før konsertmesteren stemmer orkesteret. Dersom det er snakk om en familiekonsert eller vi har et program med moderne musikk, kan dette ta opp til flere timer. Så må alt tas ned og lagres etter at konserten er ferdig, og før vi kan feire med en velfortjent øl.

    Hva er dine råd til unge musikere?

    Min filosofi om læring henger på veggen i Griegakademiets slagverkstudio hvor jeg underviser. Den sier: «vær villig til å gjøre alt det som er nødvendig for at du skal kunne omfavne det ukjente uten forhåndsdømming. Dersom min karriere innen undervisning har lært meg noe, er det nettopp DET, mye mer enn noe annet, som ofte kommer i veien for folk». Med andre ord – vær åpen for nye og ukjente ideer. Komponisten John Cage skrev ti regler for studenter, lærere og livet. Min personlige favoritt er regel nr. 4: «tenk på alt som et eksperiment». For meg betyr det mest vektlegging av det å «tenke på alt».